Hvem vil ha jobben min?

 

Skjermbilde 2015-08-10 kl. 22.50.00

Vi i Douchebags er på jakt etter vår nye merkevaresjef. Er det deg? Foto: Alex Asensi

I Douchebags møter vi stadig forskjellige utfordringer. Men dette er kanskje den mest spesielle jeg har vært med på så langt – nå skal jeg nemlig finne min egen arvtager.

Her på Gründerbloggen ønsker vi blant annet å dele utfordringene man møter i en gründerbedrift, og hvordan vi løser dem for å komme videre. Noen utfordringer er små, mens andre kan utgjøre en betydelig trussel for bedriftens fremtid. I Douchebags har vi jobbet oss igjennom mange eksempler på begge deler. Som for eksempel da vi holdt på å bli utestengt fra verdens største vintersportsmesse i München, fordi vi tiltrakk oss for store folkemengder til standen vår. Det klarte vi ved å starte Jons Audi R8 med 800hk og gi gass nok til at veggene i messehallen begynte å vibrere. Det ble ikke særlig populært blant tyske sikkerhetsvakter kan man si. Eller da et betydelig antall tusen av produktene våre ble urettmessig konfiskert på et tollkontor i ukevis, mens alle våre distributører og butikker sto uten varer å selge.

I de ukene fikk vi kjenne litt på hva det vil si å ha store kostnader og ingen inntekter. Da blør bedriften brutalt og ukontrollert.  

Men heldigvis har vi klart å jobbe oss gjennom alle utfordringene vi har møtt, og vi har sluppet unna med mer eller mindre nervøs latter og verdifull læring. Utfordringen jeg skal beskrive her i dag, og som leder til min oppsigelse, betegner jeg som liten. Men likevel har den stor innvirkning både på bedriften og på meg personlig. Utfordringen handler nemlig om å jobbe sammen med sin ektefelle, og å klare å gi seg mens leken fremdeles er god.

Å jobbe sammen med partneren sin kan vel sies å være et utradisjonelt valg i arbeidslivet. Nå har jeg blitt så vant til at jeg gjør det, at jeg glemmer at det kan virke sært for andre. Men så møter jeg plutselig hevede øyenbryn og spørrende ansikter, og da må jeg forklare at jo da, det er veldig gøy å jobbe sammen. Og at nei da, det er ikke noe problem å ha ulike meninger på kontoret, og å diskutere dem. Og at ja da, vi var kjærester før bedriften var påtenkt, så vi gikk inn i dette spesielle samarbeidet med viten og vilje.

Men selv om en slik løsning kanskje ikke passer for alle, så tror jeg at for dem det passer for så kan det være en utrolig verdifull erfaring. Et skikkelig kult «best case» eksempel er ekteparet Moser som vant Nobelprisen i medisin. Jeg digger hvordan de ser ut til å fungere som et kanonbra team, hvor summen av 1+1=3. De jobber for noe de brenner for, og sammen har de skapt noe helt unikt, som ingen andre i verden har klart før dem. Jeg tenker at de er heldige som får dele den spennende reisen sammen.

Å bli gründer sammen med partneren sin handler om å ville dele et felles eventyr.

Å dele et felles eventyr er også grunnen til at Truls og jeg tok valget om å jobbe sammen i Douchebags. Å starte en bedrift er definitivt mer en livsstil enn en jobb. Spesielt de første årene krever bedriften ekstremt mye tid og krefter, som nødvendigvis må tas fra andre steder. Da kan man jo velge å se på det som en styrke at man går inn i prosjektet sammen og jobber mot et felles mål.

Men etter å ha jobbet sammen i flere år, har vi altså nå bestemt oss for å gi oss mens leken er god. Nå venter vi også barn sammen, og det danner en naturlig start på neste kapittel i livet, som vil kreve et litt annet fokus.

Til slutt er det med en blanding av vemodighet og glede at jeg avslutter dette blogginnlegget. Det er nok ikke mange ganger i løpet av livet man gir fra seg drømmejobben sin med et smil om munnen.

Men jeg vet at den personen som skal overta jobben min vil bidra til å løfte bedriften til et nytt nivå. Og i mellomtiden skal jeg starte på livets største gründerprosjekt (lage et menneske), og jeg vil bruke de månedene jeg er ute i mammaperm til å tenke på hva jeg skal finne på når jeg skal ut på banen igjen. Uansett hva det blir, så gleder jeg meg!

Stay hungry, stay foolish (Steve Jobs)

-Mette

 

 

Kommentarer