Rainman sover ikke

Thomas med sin datter

Thomas med sin datter

Akkurat nå sitter vi på flyet til Helsinki, for å møte 16 investorer på Slush over de neste to dagene, og på raden foran meg til høyre sitter tilfeldigvis gründeren av, og han som i sin tid ansatte meg i WiMP, Per Einar Dybvik. Det er med andre ord en egnet anledning for å se seg litt tilbake.

Unacast er nå kommersielt live, med partnerskap på de fleste kontinenter, og i aktiv prosess for å hente penger for å vokse enda fortere. Vi bruker mye tid i utlandet med investorer, og på få uker har vi hatt over 30 private investormøter på noen av verdens største konferanser, og etterfølgende blitt invitert til møter i New York og London for å fortsette dialogen.

Vi sitter på flyet til New York om kun 2 uker.

I en oversikt over det norske startup-miljøet som ble publisert denne uken, laget av Innovasjon Norge og Startup Norway, ble Unacast nevnt først på ”next to watch”-listen.

Det skal ikke skje så fort. Hvordan har vi hatt tid til alt dette? Hvordan kom vi hit?

En gråtende datter

Kun 77 dager har gått siden jeg sluttet i jobben Per Einar ansatte meg i, sammen med Thomas. Og vi er like livredde her vi sitter på flyet til Helsinki, som vi var for 77 dager siden.

Thomas sitter foran meg med lukkede øyne. Han har vært oppe store deler av nettene denne helgen med sin lille gråtende datter, som nå har blitt 17 uker. Bare noen få uker eldre enn hva Unacast er.

Han er sliten, men han er kampklar.

Jeg vet han akkurat nå i hodet gjennomgår navn og detaljer på investorene vi har avtaler med, og spesifikt hvilke selskaper de har investert i tidligere. Han var like godt forberedt i Dublin under Web Summit, og det er en av grunnene til at vi nå har oppfølgingsmøter i New York og London med de fleste av disse. Han har imponert meg disse siste ukene, som han har gjort helt siden vi møttes første gangen på Copenhagen Business School, for alle disse årene siden.

Jeg har begynt å kalle han Rainman. Han har studert bilder av alle investorene så mange ganger nå, at han kan plukke de ut i en sal blant flere tusen. Jeg har sett han gjøre det.

Ikke rart han er livredd, tenker jeg her jeg sitter bak han. Han sa opp en fast, spennende og godt betalt jobb, rett etter at han fått sitt første barn. Og med en kjæreste som hadde en del komplikasjoner etter fødselen var han den som passet mest på hjemme mens hun ble frisk. Med sin datter i bæremeis, vugget i søvn av skritt frem og tilbake på gulvet, la han sammen med meg fundamentet for Unacast. Han er livredd for å ikke lykkes, tenker jeg. For henne.

Det er åpenbart at man ikke starter et selskap med hvem som helst, men det er først her og nå, 77 dager etter at reisen startet, at jeg fullt ut tar innover meg at fullstendig tillitt til teamet ikke bare er et pluss, men avgjørende for suksess. Tillitt til at alle oppgaver blir levert, med høy kvalitet.

Selv når man er oppe store deler av nettene med sin lille gråtende datter.

Denne helgen har jeg også vært oppe flere timer per natt, med min lille, gråtende, datter. Jeg er sliten akkurat nå, det må jeg innrømme, men samtidig fylt med mer energi enn jeg kan huske jeg har hatt noen gang før i livet. Jeg har så vidt diskutert dette med Thomas, at det er som å få superkrefter. Man beveger seg litt kjappere enn verden rundt seg. En verden i sakte film. Å være livredd gir deg styrke.

Hvordan kom vi hit?

Frykt.

Delt frykt.

Unacast kommer til å lykkes. Fordi jeg vet dypt i hjertet mitt at Thomas kommer til å lykkes.

Fordi han, som meg, er livredd.

Han sitter foran meg nå med øynene igjen. Men han sover ikke. Rainman er kampklar.

 

/Kjartan

Kommentarer