Egon, jeg har en plan!

Debatten om formueskatten fortsetter å rase etter at regjeringene har foreslått nye lettelser som gagner de allerede formuende her til lands. Et av aspektene som har fått lite oppmerksomhet til nå er betydningen dagens regime, også etter disse nye lettelsene, har for nystartede selskaper som trenger tilførsel av store mengder ekstern kapital for å vokse fort globalt. Slik innskutt ekstern kapital utløser betaling av formueskatt på 0,75% fra 2015, fra eierene privat, ofte lenge før inntektene kommer. Dette kan skape likviditetsproblemer for gründere.

 

idea

Tenn et lys for Norges gründere

I Nordlys den 23. oktober skriver rabulist Egon Holstad en kommentar om norske gründere med tittelen ”Tenn et lys for Norges gründere”. Dette er en ironisk tittel og tekst. Et litterært grep som er lett å forstå på teoretisk nivå (man sier det motsatte av det man mener), men som er krevende å få til i praksis. Sist demonstrert av Knut Schreiner i debatten om kjønnsfordelingen i platebransjen, og nå altså av Egon. Men der Knut kanskje ble vel smart for sitt eget beste, og for budskapets beste, så blir Egon vel dum for sitt eget beste. Og budskapet, vel, det kan være direkte fremtidsfarlig.

Å være gründer er ikke ensbetydende med et glamorøst liv

Egon har lest Mathias Mikkelsen sitt innlegg i Aftenposten fra 18. oktober, hvor han, en ung gründer som har bosatt seg i USA, argumenter for at større teknologiselskaper som Facebook aldri kunne ha blitt startet opp i Norge. Her har nok Egon blitt blendet av enkelte ord i Mathias’ kronikk som nettopp ”Facebook”, ”Silicon Valley”, ”teknologi” og ”millioner”, og så har han tenkt at her sitter det en dollarmillionær der borte over dammen og syter over han må betale skatt. At han krever å bli hyllet for sitt entreprenørskap, og slippe unna trivielle saker som å bidra til å bygge veier og sykehus i gamle gode treige Norge.

Det er ikke det Mathias skriver. Og det er ikke hva vi gründere mener.

I kommentarfeltet under kronikken til Egon er det mye misnøye allerede (faktisk imponerende 100% av kommentarene), men selv gir han ikke uttrykk for å ha tatt den misnøyen innover seg. På sin egen Twitter-konto skriver Egon som tilsvar at han selv har vært gründer og startet platebutikk, og at skatteproblematikken aldri var et tema for hans eventuelle suksess.

Vi lever i en global økonomi

Det finnes grovt to måter å starte nye bedrifter på. Den første, og tradisjonelle, er å finne en (gjerne lokal) nisje og bygge sten for sten, hvor inntekter fra kunder bærer omsetningen og bedriften videre til større investeringer og større omsetning, fra flere kunder. Og så videre. Og så videre.

Det tar tid, men det er en sunn og velkjent måte å bygge ”butikk” på. Og uten å kjenne til driften av den nå nedlagte platebutikken til Egon, så tipper jeg det var slik hans lille eventyr begynte. Og her har Egon rett, selv om skattepolitikken og skattestrukturen kan være en utfordring ved slik drift også, så er den i de fleste tilfeller håndterlig. Den vokser i takt med de faktiske inntektene.

Men, i argumentasjon til Egon mangler forståelsen for at større bedrifter, og typisk innenfor teknologi, med typisk et globalt marked, typisk ikke startes og i hvert fall ikke typisk lykkes med denne vekststrategien i dag. Det går for sakte i et globalt marked hvor man må ta posisjoner før noen andre gjør det. Og for å vokse fort globalt trenger man kapital. Mye kapital. Typisk.

Og dette er Mathias sitt poeng. Hvis man er så dyktig og heldig at man klarer å få andre til å tro på ideen, til å tro på gründeren, til å tro på at dette kan fungere, til å tro på at det er verdifullt å investere penger i denne fremtidige teoretiske veksten, så får gründeren automatisk en verdi på selskapet sitt med tilhørende formue. En formue i selskapet som det skal privat skattes av.

Og dette er da typisk før det har kommet inntekter inn av betydelig grad, hvis noen i det hele tatt. Gründeren tar selv ikke ut lønn, og alle sparepengene (og typisk gjerne litt til) er brukt for å komme til det punktet hvor man klarer å få noen andre til å tro og til å investere. Man er rett og slett helt raka fant. Typisk.

Ikke alle som skal betale formueskatt har formue

La oss ta Unacast som eksempel, hvor Thomas og jeg eier halvparten av selskapet hver. Vi har validert konseptet, vi mener dette kan bli et globalt eventyr, og har i budsjettet at vi skal ansette over 150 mennesker innen 2018. Vi kommer til å ha et positivt resultat først om et par år og trenger da følgelig ekstern kapital for å bære oss dit. Thomas og jeg har investert alle sparepenge våre selv, lever nå på oppsparte midler, og tar ikke ut lønn. Og bare for å skyte inn, vi forventer ingen medynk. Vi har gjort dette med viten og vilje. Det ovenstående er kun fakta.

For å ta Unacast til neste steg, så er vi nå ute i markedet for å hente de første 16 millioner kronene ut av et totalt behov på over 50 millioner. Egon, ikke bli blendet av ordet ”millioner” nå. Dette er ikke penger til oss, men til utviklingen av selskapet. Arbeidende kapital. Skulle vi være så dyktige og heldige at vi klarer å få noen til å tro nok på oss til å investere disse pengene i Unacast, så er vi altså plutselig formuende. På papiret.

Men disse pengene er ikke formue. Det er penger som skal umiddelbart settes i spill for å åpne kontorer i nye land, ansette flere mennesker og bygge videre på tekniske løsninger. Utvikle selskapet videre. For å konkurrere. I klartekst betyr det at vi med en formueskatt på 0,75% må finne nærmere 400.000 kroner de neste to, tre årene, fra egne tomme lommebøker, til å betale formueskatt i tillegg til den løpende skattleggingen.

Og for å gjenta, vi har allerede investert alle sparepengene våre selv, lever nå på oppsparte midler, og tar ikke ut lønn. De 50 millionene blir investert for at vi skal fortsette å utvikle bedriften Unacast, og vi kommer fortsatt ikke til å ha et positivt resultat før om et par år. Teoretisk.

Dét regnestykket er utfordrende. Men enda mer utfordrende er det prinsipielle. For tenk om vi var i ferd med å hente 100, 250 eller 500 millioner kroner. Det er disse summene og enda mer et nytt Facebook eller Google vil kreve.

Thomas og jeg skal nok klare å løse en eventuell formueskatt i vårt tilfelle, og jeg er sikker på at Mathias løser det også. Det er det gründere gjør. Løser utfordringer.

Vi vil ikke ha medynk.

Vi vil ikke rømme fra skatt.

Spørsmålet er hvordan vi som nasjon skaper mest mulig skattbare inntenker og arbeidsplasser. Over tid.

Idéer er den nye oljen

Det store spørsmålet er om det er slik vi som nasjon best klarer å motivere nok mennesker med nok gode ideer til å ta egen personlig økonomisk risiko for å bygge morgendagens inntekter og morgendagens arbeidsplasser. Skattbare inntekter og skattbare arbeidsplasser.

Morgendagens arbeidsplasser skapes på en global arena. Oljen i havet vil gå tom, kontoen med oljepenger i banken vil gå tom. Men, vi går aldri tom for idéer, og det er reisen fra idé til arbeidsplass vi som nasjon bør stimulere. Én utfordrende strekning på denne reisen er nettopp formueskatten slik den er strukturert per i dag. For å sette det på spissen, formueskatten kan i ytterste konsekvens forhindre nye selskaper å komme i posisjon til noen gang å betale skatt. Og her har utenlandske bedrifter, på en global markedsplass, en fordel. All den tid de ikke betaler en slik formueskatt.

Tenn et lys for Norges gründere

Godt over 70 % av nye bedrifter lykkes ikke i det lange løp. Under 30 % består, og kan skape varige arbeidsplasser, skape varige nye inntekter, nye veier og sykehus. Noen av disse 30 % blir Facebook, Google, Amazon. Og norske Opera. Opera alene har over 1000 ansatte, og hadde et overskudd på 300 millioner dollar i 2013.

Egon, tenn et lys til for Norges gründere! Sett det lyset på soverommet, og be din stille bønn om at vi som nasjon klarer å få opp mange, mange flere selskaper som Opera, og kanskje et Google eller to, før oljen i timeglasset har rent ned.

Jeg og mine norske medgründere har en plan. Og det skal du være jævlig glad for, Egon. Og ja, du også, Erna.

 

/Kjartan

Kommentarer