Mitt livs største tabbe

Sa opp jobben: Kjartan forteller om tankene han gjorde seg den dagen de sa opp for å satse på Unacast

Sa opp jobben: Kjartan forteller om tankene han gjorde seg den dagen de sa opp for å satse på Unacast

Vi sto i et av de store møterommene og tittet på hverandre.

Klokken nærmet seg 08.30 og lokalet utenfor begynte å fylle seg opp. Der kom Pål fra utviklingsteamet, Eskild fra kundeservice, Thor fra innholdsavdelingen, og alle de andre jeg hadde brukt størstedelen av min våkne tid med de siste seks årene. Flere av de hadde jeg ansatt selv, og mange av de kaller jeg venner.

Jeg så at Thomas sitt blikk, som mitt, møysommelig fulgte våre kollegaers sikksakk-ferder fra inngangspartiet forbi resepsjonen og kaffemaskinen til sine pulter mens de hilste på hverandre med fortrolige smil og spredt latter. Jeg har aldri spurt Thomas hva han tenkte i det øyeblikket av frykt for å finne ut at han var like redd som meg.

Vi visste at vår sjef ikke hadde møter og var på sitt kontor mellom 09.00 og 09.30, og vi var begge i ferd med å gjøre vårt livs største tabbe.

Jeg tenkte på min datter og at hun om bare få år skulle starte og stoppe på fotball, dans, slalåm og tennis før hun omsider endte på håndball. Jeg tenkte på utstyret som skulle kjøpes og kastes, jeg tenkte på bilen jeg måtte kjøpe for å kjøre henne til trening, jeg tenkte på treningsturene jeg måtte betale for til inn– og utland som ubønnhørlig kom etter hvert. Thomas tenkte kanskje på sin egen datter, som skulle bli født om bare få uker og som etter hvert skulle ha sitt eget treningsutstyr som skulle kjøpes og kastes, med tilhørende større bil.

Jeg tenkte på leiligheten min med den fine bakgården og jeg tenkte på min neste leilighet som skulle være over to plan før jeg kjøpte noe med hage. Jeg tenkte på design-lenestolen jeg hadde tittet på og vurderte å kjøpe, og jeg tenkte på ferien jeg hadde planlagt til Los Angeles for å hilse på venner som bodde der. Jeg tenkte på Netflix-abonnementet og på bredbåndet med ekstra hastighet fra Get. Thomas tenkte kanskje fortsatt på sin datter, som skulle bli født om bare få uker, og vi tittet på hverandre.

Mailen var ferdigskrevet og lyste mot meg fra skjermen. Jeg leste igjennom en gang til, uten grunn, jeg hadde lest den hundre ganger allerede og visste den var formelt i orden og uten skrivefeil. Med heavy heart hadde jeg skrevet et sted. Leaving the company when the future looks the brightest is something we do with a heavy heart.Ordene var store og sanne, men ikke store og sanne nok. WiMP var kun kort tid unna en lenge planlagt global lansering under nytt brand, og jeg var i ferd med å gjøre mitt livs største tabbe.

Det var ikke med et heavy heart jeg sto her denne dagen, det var med et panicking heart. Vi sto i møterommet med en fot på jorden og med en fot i et ukjent, uendelige svart og kaldt univers. Og det var ikke bare våre føtter vi balanserte på kanten, men også føttene til våre nærmeste.

Jeg tenkte på min LinkedIn-profil uten nødvendig demonstrert yrkesprogresjon etter september 2014. Jeg tenkte på jobbene jeg i fremtiden ikke kom til å få. Jeg tenkte på pensjonspoeng, forsikringer og sparing i fond. Jeg tenkte på at jeg hadde hørt et sted at det kostet en million kroner å fø og oppdra et barn. Jeg tenkte på dagpenger fra NAV.

Thomas kom bort til min side av møtebordet, hvor mailen stod klar til å sendes, formelt i orden og uten skrivefeil.

Jeg tenkte på gamlehjemmet hvor jeg skal ende opp. Jeg tenkte på min datter som kom på besøk, heldigvis ofte. Jeg var så glad for å se henne og så stolt av henne. Så glad for at jeg måtte si nei til noen av idrettene hun ville teste ut, at vi bodde i leiligheten med den fine bakgården lenger enn jeg hadde planlagt og at vi aldri kjøpte den design-lenestolen, at vi i noen år ferierte hos farmor og farfar, og at vi ikke kunne se Barbie-filmer på Netflix. Så glad for at jeg lærte henne å følge hjertet og risikere noe, for å vinne noe, og så stolt over at hun levde et lykkelig og fullt liv etter samme prinsipper.

Vi trykket send sammen, gikk ut forbi våre kollegaer som hadde startet sine arbeidsdager og direkte inn på kontoret til vår sjef for å bringe samme beskjed i muntlig form. Klokken var 09.15 og vi var i ferd med å gjøre vårt livs største tabbe ved å ikke tørre å flytte en fot ut i det uendelige svarte kalde universet.

Jeg tenkte på gamlehjemmet hvor jeg skal ende opp.

Der jeg skal sitte i en tung kropp og huske denne dagen med et lett hjerte. Dagen jeg ikke begikk mitt livs største tabbe.

Kommentarer